kasus

Kasus

Setningsledd:

Ordklasser:

Uttrykket kasus brukes om den formen et ord får (substantiv, pronomen, adjektiv) for å vise hvilken funksjon ordet har i setningen. Dermed er bruken av kasus i hovedsak knyttet til setningsledd. Selve substantivet får ingen egen kasusform i tysk, bortsett fra i genitiv hankjønn og intetkjønn og dativ flertall. Det er bestemmelsesordet foran substantivet som viser kasus.

Der Mann geht nach Hause.

Her viser der at det er nominativ, subjektsform. Mannen er altså den som utfører den handlingen verbalet uttrykker.

Den Mann habe ich gestern besucht.

Her viser den at det er akkusativ, objektsform. Handlingen er rettet mot mannen, og det er jeg som utfører handlingen.

Også norsk har vært et kasusspråk, gammelnorsk hadde 4 kasus akkurat som i tysk. Imidlertid ble kasusbruken etter hvert erstattet av andre uttrykksformer, særlig gjennom ordstilling og bruk av ulike preposisjoner. Likevel har vi rester av kasusbruk i norsk. Først og fremst gjelder det personlige pronomen. I setningen ”meg skal gjøre det” hører vi umiddelbart at noe er galt: meg er objektsform, subjektsformen er jeg (nominativ).

Andre eksempel er adverb som opp – oppe, ut – ute, bort – borte: bort uttrykker tilstedsbestemmelse, borte uttrykker påstedsbestemmelse. Bort kan føres tilbake til det gammelnorske preposisjonsuttrykket á braut (til stedet og akkusativ), borte tilsvarer det gammelnorske preposisjonsuttrykket á brautu (på stedet og dativ). Braut betyr vei, á betyr i eller på. Vi ser at fordelingen av dativ og akkusativ følger de samme reglene som vi har etter en del tyske preposisjoner i dag.

Stivnede uttrykk som til sjøs, til lands, til bords med flere viser at til har vært genitivpreposisjon. Ellers finnes det også annen kasusbruk i en del dialekter (leike mæ gutom, dativ etter med). Og så over til de fire kasus i tysk:

Nominativ.

Nominativ er nevneformen. Når et substantiv nevnes, for eksempel i ei ordbok, er det nominativ som brukes.

Nominativ brukes for å markere subjektet. Se dette.

Nominativ brukes for å markere subjektspredikativ. Se dette.

Akkusativ.

Akkusativ brukes for å markere direkte objekt (akkusativobjekt). Se dette.

Akkusativ brukes etter en del preposisjoner. Se dette.

Akkusativ brukes for å markere bestemt tidsledd. Se dette.

Akkusativ brukes for å markere målsledd: Er ist nur einen Tag älter als ich.

Akkusativ brukes ved en del bevegelsesverb for å betegne veien: Wir gehen immer diesen Weg.

Akkusativ brukes for å betegne objektspredikativ: Man nannte ihn den langen Kurt.

Dativ.

Dativ brukes for å markere indirekte objekt (dativobjekt). Se dette.
Indirekte objekt ble tidligere kalt hensynsledd, og den betegnelsen sier kanskje noe mer om dativens egenart. (med hensyn til)

En del adjektiv knytter til seg dativ: ähnlich, dankbar, gleich, nahe, schuldig: Ich bin dir dankbar. En del grammatikker lister opp flere adjektiv, men her er overgangen til den funksjonen dativ har som indirekte objekt, nokså glidende.

Dativ brukes etter en del preposisjoner. Se dette.

Genitiv.

Genitiv er normalt ikke knyttet til noe setningsledd, derfor har jeg vært lite inne på genitiv tidligere. Genitivleddet opptrer gjerne som en del av et setningsledd, det er altså en ledd-del.
Om genitiv: Se her.